…med unntak av denne hjertesmeltende hilsnen fra en gammel venn:

Hadde det ikke vært for at han bor på den andre siden av kloden, skulle jeg gitt ham en kjempeklem. (Og derfor elsker jeg Facebook, selv om jeg egentlig er helt meh om det).

For å være ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Jo, jeg kan nevne bestemora mi, som jo må ta litt av æren for at denne bloggen fikk se dagens lys. Det var jo på hennes bursdag at ideen kom stupende fra min kjære fetter (som forøvrig har gitt meg i oppdrag og se alle episodene av Full Metal Panic). Vel altså, min bestemor. Siden sist ramla hu over ei rullator og brakk lårhalsen. Ironi er ikke til å spøke med, gitt. Men, hun er allerede frisk og rask igjen, og tidligere i dag jeg var på besøk på helserehab’en med min ukulele og mitt minipiano. Alt jeg kan på førstnevnte er å strumme C og F, og på sistnevnte blir det bare plink og plong. Men bestemødre er lette å underholde. Særlig hvis nylig nevnte er din egen. Spøk til side, jeg er glad i henne, og glad for at hun kom seg på bena igjen nesten med en gang etter fallet. Helse-Norge er ikke helt fastkjørt i kumøkk. Og mens hun BYKSer seg tilbake til toppform, har jeg mistet et hvert begrep jeg noensinne muligens hadde om intimsone. Ja, siden sist (mao juli) har jeg kommet inn på en liten avkrok i kreativitetens navle. Dagene går med til rull og tull og vrøvl og improvisering. Strekk og bøy. Stemme, kropp, disiplin og påvente av eventyr og blodslit. Så la det være fullstendig klart: HERREGUD, JEG ELSKER SKOLEN MIN!