…med unntak av denne hjertesmeltende hilsnen fra en gammel venn:

Hadde det ikke vært for at han bor på den andre siden av kloden, skulle jeg gitt ham en kjempeklem. (Og derfor elsker jeg Facebook, selv om jeg egentlig er helt meh om det).

For å være ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Jo, jeg kan nevne bestemora mi, som jo må ta litt av æren for at denne bloggen fikk se dagens lys. Det var jo på hennes bursdag at ideen kom stupende fra min kjære fetter (som forøvrig har gitt meg i oppdrag og se alle episodene av Full Metal Panic). Vel altså, min bestemor. Siden sist ramla hu over ei rullator og brakk lårhalsen. Ironi er ikke til å spøke med, gitt. Men, hun er allerede frisk og rask igjen, og tidligere i dag jeg var på besøk på helserehab’en med min ukulele og mitt minipiano. Alt jeg kan på førstnevnte er å strumme C og F, og på sistnevnte blir det bare plink og plong. Men bestemødre er lette å underholde. Særlig hvis nylig nevnte er din egen. Spøk til side, jeg er glad i henne, og glad for at hun kom seg på bena igjen nesten med en gang etter fallet. Helse-Norge er ikke helt fastkjørt i kumøkk. Og mens hun BYKSer seg tilbake til toppform, har jeg mistet et hvert begrep jeg noensinne muligens hadde om intimsone. Ja, siden sist (mao juli) har jeg kommet inn på en liten avkrok i kreativitetens navle. Dagene går med til rull og tull og vrøvl og improvisering. Strekk og bøy. Stemme, kropp, disiplin og påvente av eventyr og blodslit. Så la det være fullstendig klart: HERREGUD, JEG ELSKER SKOLEN MIN!

…og jeg skal bruke et par melodier på å komme frem til poenget: Village Harbour fra animeen One Piece og Jazz 3 fra Microsoft Kids’ program Creative Writer 2. (Sistnevnte er et minne fra min yngre barndom, den første har jeg oppdaget i senere tid)

Jeg hadde nemlig en liten åpenbaring mens jeg satt og lekte meg med overnevnte, fordi jeg syntes den ene hadde likhetstrekk med den andre. Dette ledet fort til at jeg prøvde å spille begge samtidig. Først låt det bare som surr (som jeg skal innrømme at jeg syntes var artig). Men plustelig var det som dette surret sync’et med … jeg vet ikke … min indre logikk, kanskje? Og det var da det gikk opp for meg at akkurat slik er det ting oppfører seg inni hodet mitt. (Følg link for musikalsk illustrasjon >> Kai-jazz). Det er nemlig egentlig ganske mange tanker og ideer der inne. Og jeg er overbevist om at hvis de bare kunne  holde seg i ro og adskilt, så hadde jeg kunnet brukt dem til å oppnå akkurat hva jeg ville! Men akk. Som man hører, så et det et rot. Og her var det bare to ting samtidig — prøv en million! Man(les:jeg) får med seg bruddstykker, men de varer ikke lenge nok til at man(jeg) får med seg noen brukbar helhet. Hvilket er grunnen til at jeg satser på å bli en mislykket multikunstner.

Huset er fullt av menensker jeg visstnok kjenner. Bestemor fyller 85 år, så det er kanskje ikke så rart. Etter et par timer med tilgjort nytelse av snitter søkte de yngre (oss under 40) tilflukt bak alternative gjøremål. Spikke armbrøst. Denslags. De eldre var her fortsatt. Snakket over sine visnende snitter og døende isfat. Så naturlig nok ble det litt overaktiv villekulling i gjestesenga, og før man visste det hadde vi alle blitt antastet med en sviskeduftende plastikk-katana, blitt tørt insultert på det stiveste, og fått lært noe av hverandre som hver av oss i grunn kanskje ikke hadde trengt å lære. Mens individuelle ledd og andre mindre kropslige eiendeler ble avfloket fikk jeg i oppdrag å skrive om dagens hendelser i et blogginnlegg.

Så nå har jeg gjort det. Oppretta blogg. Skrevet mitt aller første blogginnlegg. Håper du er fornøyd, Kristian!